See also: » 14.04.2014 - Anders Fogh Rasmussen: Stopp propagandaen, Putin » 11.04.2014 - Ensom i Tigerstaden » 10.04.2014 - "Laurbærkrans" med null innhold » 12.03.2014 - Hva sier folkeretten om situasjonen på Krim? » 12.03.2014 - "House of something II": Kutt i kultursektoren » 11.03.2014 - Knut Olav Åmås: "Et fritt og tenkende kulturliv" » 03.03.2014 - Regjeringens kulturpolitikk: "House of something" » 01.03.2014 - På tide at Norge åpner kjeften overfor Putin

Finn autentiske matoppskrifter fra hele verden på Verdensmat.no: Gazpacho Børek Kartoffelsalat Taboulé Gulasj Albóndigas Cevapi Rougaille Japrak sarma Zwiebelbrot Klopse Giouvetsi Paella Pljeskavica Pica pau Pulpo a la gallega Flammkuchen Langosj Tapenade Chatsjapuri Pasulj Lassi Kartoffelpuffer Tortilla Raznjici Knödel Lentejas Bœuf bourguignon Korianderchutney Brenneslesuppe Proia Sæbsi kavurma Sardinske calamares

Autentiske matoppskrifter fra hele verden finner du på Verdensmat.no: Réunion Portugal Aserbajdsjan Serbia Tyskland Seychellene Bosnia Spania Libanon Belgia India Kroatia Hellas Italia Ungarn Komorene Georgia Mauritius Østerrike Romania Frankrike

Leder, Kureren, 9. juli 2013 - Torbjørn Jagland krever i dag at man åpent innrømmer at det som skjedde i Egypt var et "kupp", og hevder at slike kupp sjelden leder til demokrati. Begge deler er feil.

De egyptiske overgangsmyndighetene hevder selv at de ikke kom i stand som følge av et militærkupp, men som følge av en revolusjon. Dette er en viktig distinksjon, og påstanden til overgangspresident Adli Mansur er godt fundert.

Et militærkupp skjer når de militære styrkene eller en væpnet gruppe selv ønsker å avløse en sittende regjering, som oftest for å ta makten i egne hender.

Dette er ikke hendelsesforløpet i Egypt. Islamistbevegelsen og president Muhammed Mursi kom til makten i demokratiske valg, først og fremst fordi alternativene i det kaotiske postrevolusjonære Egypt var så dårlige. Mursis motstander i stikkvalget til presidentembetet var en mann som sto det gamle regimet til Hosni Mubarak nært.

Mursi misbrukte sin makt til å trumfe gjennom en grunnlov som ikke inkluderte interessene til andre grupper enn islamistene. Han prøvde å tilrive seg diktatorisk makt i strid med grunnloven i landet. Og han truet konstant uavhengigheten til det egyptiske rettsvesenet. Mursi var ingen demokrat og han var ikke egnet til å utvikle landet.

Dermed fikk han også det store flertallet av egyptere mot seg. Det er viktig å huske at den revolusjonære gruppen Tamerod ("Opprør") klarte å samle over 20 millioner underskrifter på et krav om at Mursi måtte gå, noe som er flere millioner mer enn dem som opprinnelig stemte for Mursi.

Det var dermed et folkelig krav om en ny revolusjon. Demonstrasjonene den 30. juni samlet da også titals millioner egyptere under kravet om at revolusjonen måtte gå videre og at Mursi måtte gå.

Det var dette folkelige kravet som alle politiske partier med unntaket av Det muslimske brorskapet, Egypts religiøse ledere og de militære reagerte på. Hæren fullbyrdet maktovertakelsen som folket hadde krevd. De fullbyrdet revolusjonen.

Til sist er det også sentralt å merke seg at de militære styrkene ikke på noe tidspunkt overførte formell makt til seg selv. Grunnloven, selv om den formelt ble tilsidesatt, ble faktisk fulgt ved å overføre makten til lederen for høyesterett, Adli Mansur, ved presidentens frafall. Dermed leder dommeren Mansur nå revolusjonen på konstitusjonelt vis.

Flere vellykkede "kupp"
Det er også feil å påstå at "militærkupp" aldri lykkes med å forberede et land for et ekte demokrati. Faktisk er den første revolusjonen i Egypt et godt moteksempel, med tanke på at det først var da de militære styrkene skiftet lojalitet at det var mulig å fjerne diktator Mubarak. Så man må enten snakke om to kupp eller to revolusjoner i Egypt.

Men det har også vært flere eksempler på svært progressive "kupp" i de siste årene, i land egypterne kan lære mye av.

Det første "progressive kuppet" i den arabiske verden fant sted i Mauritania i 2005, der et militærråd tok makten fra den svært autoritære presidenten Maaouya Ould Taya. De militære lederne innledet straks grunnleggende demokratiske reformer, og innførte full pressefrihet for første gang i Mauritanias historie.

Etter en overgangsprosess der alle partier og samfunnsgrupper ble involvert, vedtok mauritanierne en svært progressiv grunnlov og opplevde landets første fullstendig frie valg til parlament og presidentembetet. De militære var utestengt fra å fremme kandidater.

Fra 2005 til 2008 opplevde Mauritania sine frieste og mest progressive år noensinne. Dessverre kom det til et nytt militærkupp i 2008, der de kontrarevolusjonære sørget for å skru klokken tilbake.

Men det mest vellykkede eksempelet på et "progressivt kupp" er Niger, en ørkenstat som ellers kun nevnes i sammenheng med sult og fattigdom i internasjonal presse.

President Mamadou Tandja, opprinnelig demokratisk valgt, begynte å uthule demokratiet i landet og ønsket å endre grunnloven for å få mer makt. Tandja møtte protester fra opposisjonen og andre grupperinger i landet, men fortsatte, i likhet med Mursi i Egypt, sin stadig mer autoritære kurs.

I februar 2010 kuppet de militære styrkene til seg makten i landet og utpekte straks et Råd for gjenopprettelsen av demokratiet. Også de nigerske kuppmakerne var genuint interessert i å sikre demokratiet i landet. Overgangsprosessen ble i stor grad overlatt til sivile og inkluderte alle politiske partier og samfunnsgrupper.

Disse sivile gruppene fikk definere en ny grunnlov og valglov som i større grad sikret maktdelingen i landet og ga opposisjonen en viktig politisk rolle. I 2010 og 2011 ble grunnloven godtatt i en folkeavstemning og opposisjonen vant både parlaments- og presidentvalget.

Demokratiet har aldri stått sterkere i Niger enn etter kuppet, og situasjonen for menneskerettene er blant de aller beste i Afrika. Og respekten for de demokratiske verdiene er blant de største stolthetene til befolkningen i lutfattige Niger. Takket være det populære militære inngrepet.

Av

© Kureren