Eritrea |
 |
Patriotiske veggmalerier som denne, som feirer frigjøringskrigen, finnes rundt om i hele Eritrea |
| © David Stanley/GNU/Kureren |
Endelig! Flere tiår med utmattelseskrig har tatt slutt. Eritrea har vunnet en total og komplett seier over Etiopia. Friheten seiret til slutt!
Folkefronten for demokrati og rettferd (PFDJ) hadde sikret seieren i den lange løsrivelseskrigen mot Etiopia og ble uforbeholdent feiret som helter. Den respekterte lederen for fronten, Isaias Afewerki, var den selvsagte til å ta over det midlertidige presidentskapet i den nye staten. Han hadde tross alt gitt Eritrea frihetens gave, og PFDJ var på dette tidspunktet den eneste legitime representanten for det eritreiske folket.
1993. Tiden var også kommet for å gjenreise det skamferte landet, å gjøre det til en velstående og fri nasjon og et eksempel til etterfølgelse.
Entusiastiske eritreere fra eksil i hele verden reiste til hjemlandet for å ta i et tak og dele sin kunnskap. Stemningen var på topp. Med dugnadsarbeid skulle statens basisfunksjoner bygges opp. Utenlandske bistandsytere var begeistret over denne kollektive innsatsen og entusiasmen fra folk og regjering, og bistandspengene begynte å strømme inn i Eritrea i stort monn, også norske.
1997. Gjenreisningen gjør fremskritt. Bistandsmidlene renner inn. Og nå er det på tide med en moderne statsstrukturer og politiske reformer. Eritrea får en tidsriktig demokratisk grunnlov som skal sikre frie og rettferdige valg til parlamentet og presidentembetet. Men fortsatt sitter frihetsheltene fra PFDJ ved makten, og skal nå forberede en overgang til demokratiet.
1998. Grensekonflikten med Etiopia bryter ut. Internasjonale fremstøt for å hindre en storskalakrig feiler, og det blir klart at regjeringene i både Asmara og Addis Ababa er ute etter en ekstern konflikt og fiende for å fjerne oppmerksomheten rundt interne problemer og folkelig press for mer demokrati. Over 100.000 soldater blir drept i krigen.
Det blir et brått vendepunkt for Eritrea. Fra nå av settes landet på en kurs som leder mot diktatur, og statslederen viser i økende grad paranoide trekk og skyr ingen midler for å holde på makten.
Nå har det gått 20 år siden de euforiske og optimistiske feiringene av frigjøringen. Og Eritrea er fortsatt en ettpartistat under full kontroll av partiet PFDJ og Afewerki. Grunnloven fra 1997 ligger fortsatt på is. Det har ikke blitt avholdt noen valg. Og det er ingen planer for å sette i verk grunnloven eller å la flere partier slippe til i landet.
Afrikas verste diktatur
Tvert imot. Eritrea har nå utviklet seg til det mest brutale og isolerte diktaturet i Afrika, kun sammenliknb
 |
Eritreas diktator Isaias Afewerki |
| © UNAR/Kureren |
Det er ikke tillat med noen som helst opposisjon mot president Afewerkis allmektige ord, ikke engang innen regjeringspartiet PFDJ. Presidenten beordret utrenskninger i partiet i 2001, og hundrevis av partifunksjonærer som var positive til demokratisering ble kastet i fengsel uten rettergang. Forsøk på å starte opposisjonsgrupper slås brutalt ned. Selv uskyldige familiemedlemmer av eksileritreere som blir med i utenlandsbaserte opposisjonsgrupper blir kastet i fengsel.
Den frie pressen er totalt bannlyst. Det eksisterte flere relativt uavhengige aviser i Eritrea til 2001. Men alle privateide medier ble tvangsoppløst i en storstilt aksjon i september 2001, uten noen base i lovverket og rettslig prosess. Kritiske journalister ble kastet i fengsel, uten rettergang, nærmest "som vanlig". Selv i statlige media, som allerede kun spredte partipropaganda, ble det foretatt utrenskninger i de følgende årene. Fengsel .. ingen rettergang ... som vanlig.
President Afewerki begynte også å bli mistenksom overfor de religiøse gruppene han ikke kunne kontrollere. Kun fire statlig godkjente trossamfunn ble anerkjent og forpliktet til å samarbeide med staten. Alle andre grupper ble kriminalisert. Dette gikk særlig ut over Jehovas vitner, der troende som ikke ville skjule sin religionsutøvelse ble kastet i fengsel ...
Og det som i 1993 startet som dugnadsarbeid for å gjenreise landet, har nå degenerert til et system av ikke-tidsbegrensede innskrivninger til nasjonaltjeneste for vanlige borgere. Nasjonaltjenesten innbefatter en svært lang militærtjeneste for både kvinner og menn, men også årevis av tvangsarbeid. Nå er det gått så langt at det meste av byggearbeider i Eritrea organiseres som tvangsarbeid. Ingen vet hvor lenge den statlige arbeidsplikten varer, det kommer an på den meniges forhold til overordnede. Og enhver som prøver å motsi ordre eller flykte blir kastet i fengsel ...
Etter som frihetsberøvelsen i landet blir verre og verre for hvert år som går, er det naturligvis mange eritreere som prøver å flykte fra det brutale diktaturet. Det lykkes for mange, som havner i afrikanske, arabiske og europeiske land, blant dem Norge. Og i asyllandet kontaktes de som regel av PFDJ-agenter som krever at de skal betale en del av inntekten sin i skatt til myndighetene i Eritrea. Dersom de nekter, går det ut ov
 |
Disse containerne brukes til å stue unna politiske fanger i leirene i solsteiken i ørkenen i Eritrea |
| © Amnesty/Kureren |
De som blir tatt mens de prøver å rømme landet, behandles på samme måte. Fengsel. Ingen rettergang. Og de svært mange asylsøkerne som har fått avslag på søknadene sine og tvangsreturneres til Eritrea lider nøyaktig samme skjebne. Det er blitt dokumentert at det finnes spesielle fangeleire med svært tøffe forhold og tortur for dem som prøver å rømme eller er blitt tvangsreturnert.
Utenlandske menneskerettsgrupper har i løpet av de siste årene vært i stand til å avsløre at det finnes et ekstensivt nettverk av fangeleire i Eritrea som tar imot disse store mengdene borgere som fengsles uten rettergang. Noen få av dem opereres i åpenhet, mens myndighetene driver de fleste i fullt hemmelighold. Og dette hemmeligholdet har gjort det svært vanskelig å kartlegge både antall fangeleire og antall innsatte i landet.
Det som er godt dokumentert, er at fangene tortureres systematisk i alle disse fangeleirene.
Videre er det kjent av forholdene er svært tøffe for de innsatte, selv sammenliknet med afrikanske fengselsstandarder. Mange av fangeleirene er plassert midt i ørkenen, utsatt for ekstremt høye og ekstremt lave temperaturer. Alle er fylt til randen og er kronisk uhygieniske. Det er for lite av både mat og vann. De fleste bruker jordceller i undergrunnen eller shippingcontainere av metall som står ute i solsteiken.
Ifølge Amnesty International, er det dokumentert minst 10.000 politiske fanger i Eritrea, men dette kan være toppen av isfjellet. "Uten unntak, har ikke en eneste politisk fange noensinne blitt tiltalt for noen kriminell handling eller ført for retten, hatt tilgang til en advokat, eller blitt presentert for en dommer eller fullmektig for å overprøve lovligheten eller nødvendigheten av en fengsling," sier menneskerettsgruppen.
Så 20 år etter den euforiske frigjøringsfeiringen, er det Eritrea selv som har blitt et fengsel der ufriheten rår.
Hva var det som gikk galt?
Eritrea kan ses på som et klassisk eksempel på hva som skjer når en populær folkebevegelse vinner frem i en frigjøringskrig, og ukritisk får leve i troen på at den kan utføre de samme miraklene i regjeringsbyggene som den gjorde under krigføringen. Slike tragiske historier om nedturer etter frigjøringen er ikke bare typiske for afrikanske frigjøringsgrupper, men har paralleller i Europa, Asia og Midtøsten.
Men fortellingen om Eritrea ender på en mye mer tragisk måte enn i de fleste afrikanske land. Det samme nivået av diktatur utviklet seg aldri i land med en l
 |
Fangeleire i Eritrea, i den grad menneskerettsgrupper har klart å kartlegge dem så langt |
| © Amnesty/Kureren |
Den store forskjellen som peker seg ut er personen Isaias Afewerki.
President Afewerki er overbevist om han er kringsatt av potensielle fiender, både hva angår personer innen det offentlige livet i Eritrea og hva angår nabolandene. Han har faktisk ledet væpnede konflikter mot alle nabolandene, Etiopia, Sudan, Djibouti og Somalia. Og han har foretatt utrenskninger i eget parti, i media, til og med i partipressen og han tolererer ikke motstridende synspunkter.
Historisk er det flere afrikanske diktatorer som viser liknende personlige trekk som president Afewerki. Dette inkluderer Ugandas Idi Amin, Jean-Bédel Bokassa fra Det sentralafrikanske keiserriket, og Francisco Macías Nguema fra Ekvatorial-Guinea.
Alle disse ledet landene sine mot sammenliknbare terrordiktaturer på 1960- og 70-tallet. Historikeren Samuel Decalo ("Psychoses of Power") har forsøkt å lage psykologiske profiler av disse diktatorene, og kom frem til fascinerende likhetstrekk. Handlingene deres ble styrt av svært paranoide trekk, som førte til brutale angrep på ekte og antatte motstandere. De tre eksdiktatorene utmerket seg videre gjennom svært lite utdannelse og de var trolig analfabeter, noe som ifølge Decalo ga dem mindreverdighetskomplekser og styrket deres paranoide trekk.
Men Eritreas president Afewerki skiller seg ut som velutdannet sammenliknet med de tre historiske eksemplene. Han tok ingeniørstudier ved Universitetet i Addis Ababa før han ble med i geriljakrigen i 1966. Lederens paranoia må dermed ha blitt trigget av andre grunner.
Likevel er utviklingen i Eritrea nøye forbundet med Afewerkis personlighet. Presidenten har vist at han er både farlig og uforutsigbar, og Eritrea har utviklet seg til å bli den mest destabiliserende faktoren i hele regionen. Den stadig mer paranoide politikken til Afewerki har også påført Eritreas 6 millioner innbyggere 20 år med lidelser, og minst ett tapt tiår i sosioøkonomisk utvikling.
Og når man ser tilbake på de modige og ansvarsbevisste eritreerne i 1993, som kollektivt spyttet i hendende for å skape seg en lysere fremtid, så har folket helt klart fortjent en bedre leder enn Afewerki.
Så mens regjeringen i Asmara feirer 20 års frihet fra Etiopia, får vi vente på at befolkningen så raskt som mulig får anledning til å feire friheten fra Afewerki. En dag vil den komme, den ordentlige friheten.
Av
© Kureren
| Tweet |
Utskriftsversjon |
På forsiden nå
 |
| Cuba "Siste reisesjanse til Cuba før amerikanerne kommer" Kureren - Nå, like før McDonalds og Coca Cola installerer seg på Cuba, boomer turismen til øya som aldri før. Etter at Washington og Havanna varslet en normalisering av forholdet har øya blitt populært blant turistene. Mange ser det som "siste sjanse" før globaliseringen tar også Cuba. |
 |
| Libanon Beirut, reisemålet som nekter å forsvinne Kureren - Midtøsten er nok en gang på randen av kollaps. Hundretusener av syriske flyktninger har strømmet til Libanon, og i den vakre Bekaadalen prøver IS-terrorister å etablere seg fra sine baser i Syria. Likevel blomstrer den evige turistbyen Beirut opp, atter en gang. |
 |
| Innenriks | Verden Norsk pass er visumfri døråpner til 141 land Kureren - Det røde, norske passet er et "power passport", ifølge det nye nettstedet "Passport Index". Det rangerer på sjette plass over de beste døråpnerne til enkel reising. Men rødfargen er lite original. |
 |
| Spania Pompidou-senter gjør kunstby av strandbyen Málaga Kureren - Den spanske strandbyen Málaga ved Costa del Sol lukter ikke lenge bare solkrem, men også oljemaling. Bare de siste ukene har to store museer - det franske Pompidou-senteret og det russiske St. Petersburg-museet - åpnet filialer i Málaga, som fra før hadde 26 museer. |
 |
| Sør-Korea Sør-Korea lokker med ville matopplevelser Kureren - Det er ikke mange land som markedsfører seg med stekte biller og levende blekksprut som menyforslag til undrende vestlige (og østlige) turister. Sør-Korea har imidlertid kultur for å være humørfylt og uskvetten i matveien. |
Kureren er en uavhengig nettavis som opererer i henhold til Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og Tekstreklame-plakaten.
Tips og andre henvendelser: post@kureren.no
Ansvarlig redaktør: Rainer Chr Hennig. Utgiver: Mediehuset afrol News. Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet © Kureren.