- Som ung gutt leste Ali Abdulle mye. For det meste leste han noveller, forteller han. Tanken om sjelefrender syntes å være et gjengangstema i sjangeren han var interessert i; romantikk. Men Abdulle trodde egentlig ikke riktig på det.I tiårsalderen måtte familien hans flytte. Det var en vanskelig avgjørelse for slekten, som hadde bodd i nesten tjue år i nabolaget de skulle flytte fra. "Jeg husker at mor gråt," sier Abdulle. "Det var kjempevanskelig å reise fra alle vennene og naboene våre."
Det nye nabolaget var akkurat som forventet - det var nytt. Familien måtte begynne på nytt, med blanke ark. Dette er da Ismail Sakariye, den gang elleve år gammel, kommer inn i historien. Familien til Abdulle flytter inn i nabohuset til familien til Sakariye. De to guttungene går i samme skole og blir venner.
- Vi ble venner veldig raskt, husker Sakariye. "Jeg pleide ikke å få venner så fort. Men så hadde vi mer til felles enn vi kunne forestilt oss." Guttene fant ut at de likte og mislikte akkurat de samme tingene. Men det som virkelig forente dem, i følge Abdulle, var den felles avsmaken for idrett.
Etter å ha kjent hverandre i et år hadde guttene "tilfeldig" sex en natt. "Vi lekte, og så skjedde det bare," sier Sakariye. Vel, det skjedde og skjedde og skjedde. Gjennom de tre følgende årene var erotikken en fast del av forholdet mellom de to guttene.
I Somalia, der paret er fra, er det ikke uvanlig at unge gutter har sex med hverandre. Det som imidlertid er uvanlig er at disse seksuelle "eksperimentene" fortsetter etter en viss "aldersgrense" der man normalt forventer at de skal opphøre.
Og i 16- og 17-årsalderen fortsatte guttene å ha et seksuelt forhold. "Etter en tid kunne jeg ikke forestille meg å leve uten ham," forteller Abdulle. Kjærligheten hadde allerede fått taket på dem.
Det å forelske seg i en mann når det forventes av deg at du skal gifte deg med en kvinne er ikke uproblematisk, ikke minst for en selv. Da Sakariye var fylt atten, foreslo familien hans en tremenning som gifte for ham. Gutten ble tatt på senga og braste ut med at han var homofil til foreldrene.
Helvete brakte løs. Familien er troende sunnimuslimer og mente at homoseksuell adferd er noe som garantert medfører evige pinsler i helvete for synderen. "Å ja, de var fly forbanna! Far kokte av sinne og løp rundt og viftet med en kniv," husker Sakariye. "Det var mye verre enn det jeg trodde det skulle være. Det var helsprøtt. Det er så jeg knapt orker å tenke på hvordan det var, da alle sammen holdt på å fly i flint."
Selv om Sakariye ikke hadde satt kjæresten sin i fare ved å navngi ham, måtte det unge paret finne en måte å løse situasjonen på. "Jeg var kjempeforelsket i ham," sier Abdulle. "Det kom ikke på tale at jeg bare skulle stå der og se på at de kanskje drepte ham. Vi måtte gjøre noe." Og det gjorde de, så visst.
Vi rømte av gårde til en annen by. "Ali bare kom inn i soverommet mitt sent en natt og hadde med seg en stor bag," erindrer Sakariye, og humrer mens han forteller. "Jeg husker jeg så på ham og spurte, 'hvor skal du hen?' og han sa at 'vi skal til Shalaamboot.'" Shalaamboot, rundt 90 kilometer sør for Mogadishu, var en liberal småby, hadde paret fått høre. Den virket nå som deres eneste håp for å få være sammen.
Drømmebyen deres fremsto imidlertid bare som en stygg forstad etter at paret senere forsto at det var vanskeligere å være her enn det ville vært i Mogadishu. Men en ting av gangen. "Etter at vi kom til byen, fant vi akkurat den kvinnen som vi hadde sett etter. Hun innlosjerte oss hjemme hos seg og var veldig hyggelig," husker Abdulle, som er i slekt med kvinnen. "Men så gikk hun som ved en tilfeldighet til byen og kom tilbake med en gruppe menn kledd i kvinneklær."
- Dragartister? Hmm, ikke akkurat. I deler av Somalia forventes det av homofile menn at de enten forblir gjemt i skapet eller at de fyller skapet med kvinneklær. "Valget var selvsagt klart," sier Sakariye. "Vi fortalte dem at vi i så fall ville holde oss i skapet."
- Vi brydde oss egentlig ikke om det så lenge vi fikk være sammen, sier Abdulle. "Vi kunne vel egentlig ikke ha bedt om en bedre situasjon. I Somalia. Sammen. Trygge. Alle de tingene vi trodde var komplett umulige etter at Ismail sto frem."
Paret ble imidlertid fravristet gleden da det etter hvert kom frem at lokalbefolkningen ikke var begeistret over avgjørelsen deres. Innbygdingene - som slett ikke var homofile alle sammen - bestemte seg for å boikotte paret. Det begynte med at vertinnen deres sparket dem ut. Det ble umulig å finne et nytt sted å leie eller et arbeid. De måtte bo i hemmelighet hos en sympatiserende kvinne.
Det fulgte uker med bekymringer og angst. Guttene begynte å gå tomme for penger. Budsjettet ble ytterligere stramt ved at butikkene i byen ikke engang ville selge dem mat, og paret ble nødt til å spise på restaurant. "Til slutt hadde vi bare penger nok til å overleve en eller to uker," sier Sakariye. "Vi var redde vi ikke engang skulle ha nok midler for å komme oss tilbake til Mogadishu." Plutselig var denne "liberale" småbyen blitt forvandlet til et mareritt.
Det var på tide å se på tingene i et nytt lys. "Jeg foreslo at vi skulle reise til en annen by," husker Abdulle, som ikke engang aktet å vurdere å skifte garderobe. "Jeg ville være med på alt annet enn å bli transvestitt. Jeg husker jeg sa til Ismael at jeg heller ville dø."
Kjærligheten overkommer alt - et konsept som var allstedsnærværende i bøkene Abdulle pleide å lese - virket som en sannhet med større og større modifikasjoner. "De holdt på å drepe tankene, ja sjelene våre," utbryter Sakariye om Shalaamboot-boerne. "Men jeg syntes vi måtte vurdere kravene deres en gang til. Det var den eneste muligheten."
Eldrerådet i byen hadde nå kommet med et konkret tilbud til paret. Forslaget, som innebar at de skulle få bo i byen og få støtte til livets opphold så lenge de bare forandret bekledningen, virket frastøtende på Abdulle.
- Ismail hjalp meg å innse at vi kunne slå dem i deres eget spill, forteller Abdulle, som etter en stund bestemte seg for å bli med på planen til Sakariye om å takke ja til "tilbudet" om å gå med kvinneklær. De skulle i hvert fall ikke ha dem på seg hjemme, bestemte de seg for. "Så gikk vi til dem og sa at vi ønsket å slå til på forslaget deres." Merkelig nok ble boikotten av dem straks løftet, og guttene fikk tilbud om både jobb og leilighet.
Paret utviklet sine overlevelsesteknikker. De jobbet sammen halve dagen og var sammen i hjemmet resten av tiden. Når de var hjemme, kledde de seg som menn. "Du kan ikke forestille deg hvor mye det betyr for deg å kle på seg olabukser i en slik situasjon," sier Abdulle og ler. "Jeg pleide å begynne å rive av meg klærne straks jeg skimtet huset vårt. Jeg klarte bare ikke å vente."
Men hva er det med alt dette oppstyret omkring garderoben?
Mange somaliere tror at homofile menn egentlig imiterer kvinner, forklarer paret. "Det er måten de får oss til å betale for at vi er homo," sier Sakariye. "Man kommer opp med alle disse skikkene for å avstraffe folk man er uenig med. Det var som om homofile var fordømte." De skulle merkes.
Da borgerkrigen brøt ut i 1991, løsrev paret seg fra det daglige dragshowet og flyktet til nabolandet Kenya. "Jeg tror vi er de eneste som er takknemmelige for borgerkrigen," sier Sakariye, som må innrømme at han ikke er alvorlig. "Men jeg var bare så glad for å reise derfra. Vi hadde det ikke bra der borte."
Da de kom til Kenya, søkte de om flyktningeasyl. Tre år etter at de hadde sendt søknaden sto de på amerikansk jord. "Vi visste ikke at man kunne søke asyl for å være forfulgt som homo den gangen," sier Abdulle og ler hjertelig. "Hadde vi visst det, hadde vi vel kommet tidligere, selv den gangen Somalia fortsatt var ok. Men vi er her nå, og det er det som teller."
Nå, som bor de i et land hvor folk sier til dem at det viktigste er å være seg selv, tror Abdulle fra hele sitt hjerte at han har funnet sin sjelefrende i Sakariye. Han konkluderer at livet kan frembringe det aller beste ut fra det som er en fastlåst, fortvilet situasjon. "Denne borgerkrigen tvang oss gjennom det helvetet det er å være flyktninger, men det førte til at vi havnet i frihet," sier Abdulle, og stikker hendene dypt ned i lommene på olabuksene som om det var den største selvfølge.
Afdhere Jama er forfatter og redaktør, født i Somalia men bofast i USA.
Kureren - Nå, like før McDonalds og Coca Cola installerer seg på Cuba, boomer turismen til øya som aldri før. Etter at Washington og Havanna varslet en normalisering av forholdet har øya blitt populært blant turistene. Mange ser det som "siste sjanse" før globaliseringen tar også Cuba.
Kureren - Midtøsten er nok en gang på randen av kollaps. Hundretusener av syriske flyktninger har strømmet til Libanon, og i den vakre Bekaadalen prøver IS-terrorister å etablere seg fra sine baser i Syria. Likevel blomstrer den evige turistbyen Beirut opp, atter en gang.
Kureren - Det røde, norske passet er et "power passport", ifølge det nye nettstedet "Passport Index". Det rangerer på sjette plass over de beste døråpnerne til enkel reising. Men rødfargen er lite original.
Kureren - Den spanske strandbyen Málaga ved Costa del Sol lukter ikke lenge bare solkrem, men også oljemaling. Bare de siste ukene har to store museer - det franske Pompidou-senteret og det russiske St. Petersburg-museet - åpnet filialer i Málaga, som fra før hadde 26 museer.
Kureren - Det er ikke mange land som markedsfører seg med stekte biller og levende blekksprut som menyforslag til undrende vestlige (og østlige) turister. Sør-Korea har imidlertid kultur for å være humørfylt og uskvetten i matveien.
Utskriftsversjon
