 FN-styrker patruljerer gate i Nikosia i 1974: Hvem har skyld for hva på Kypros? © Yutaka Nagata/UN Photo/Kureren
Kronikk: Historiefagets misbruk på ferieparadiset Kypros | En skole i Nikosia feirer at EU fikk Nobels fredspris | | © EU-kommisjonen/Kureren |
Kronikk, Kureren, 4. september 2013 - Grekerne og tyrkerne på Kypros står fortsatt uforsonlig mot hverandre på den delte øya. Og det vil de trolig fortsette med ettersom nye generasjoner læres opp til uforsonlighet gjennom historieforfalskning i skoletimene. EU har sviktet sin rolle, skriver kronikkforfatter Helge Jensehaugen.
Behovet for kritiske og balanserte historikere er åpenbar i etniske konflikter. I en anbefaling til medlemslandene om hvordan unngå misbruk av historie, framhever Europarådet at historiebøkene ikke skal skjule hendelser ved å fokusere på andre. Videre kreves det at historien ikke skal fremstilles på en i overkant nasjonalistisk måte, da dette skaper en oss-dem dikotomi. Verken Republikken Kypros eller Den tyrkiske republikken Nord-Kypros kan skryte av ståkarakter.
Siden 1950-tallet har det vært konflikt mellom den tyrkiskkypriotiske minoriteten og den greskkypriotiske majoriteten. Siden 1974 har konflikten vært fryst, men splittelsen vedvarer. Denne striden kan i stor grad forklares med en sammenhengende kulturelt splittende historieundervisningspolitikk. Etter 1974, da øya ble delt som en følge av Tyrkias invasjon, fortsatte den delende historieundervisningen både i sør og i nord.
Da Det osmanske riket erobret Kypros i 1571, bestod befolkningen på øya hovedsakelig av greskortodokse. Erobringen resulterte i at et betydelig antall muslimer kom fra Anatolia. Osmannerne styrte sine områder gjennom milletsystemet, og delegerte sosiale og politiske funksjoner til de ulike religiøse gruppene. Alt fra utdanning til lovgivning sto milletene selv for.
Da britene overtok Kypros øynet de muligheten til å utnytte systemet. Undervisningen forble delt ved at de to religiøse gruppene gikk på separate skoler og importerte pensum fra henholdsvis Hellas og Tyrkia.
Historiebøkene brakte det historiske hatet mellom tyrkere og grekere til Kypros. Britene kunne ha unngått å forsterke skillet mellom befolkningene på øya ved å skape en fellesutdannelse. Siden dette uteble, forhindret de utviklingen av en felles kypriotisk identitet. Det ser vi følger av i dag.
Fra gresk side ble tyrkerne oppfattet som en forlengelse av osmannerne, som de så på som ødeleggere av Det bysantinske riket, den greske storhet. Tyrkerne ble beskrevet som et blodtørstig folk hvis historiske mål var å utrydde grekere. I greskkypriotiske barneskolebøker blir barna stilt det førende spørsmålet: "Hva slags tortur ble kypriotene utsatt for under tyrkerne?"
Kypros ble delt i to da Tyrkia invaderte øya i 1974. Den fysiske og politiske delingen av Kypros resulterte i en stadig mer splittet befolkning. Dette har flere grunner, blant annet at kontakt mellom sidene uteble grunnet stengte grenser fram til 2003. Historieundervisningen på begge sider har òg en stor del av skylda.
Greskkypriotisk undervisningsmateriell opprettholder synet på tyrkere som et barbarisk folk. Dette illustreres gjennom et historisk løp av tyrkisk ondskap fra Konstantinopels fall i 1453 til Tyrkias invasjon av Kypros. Borgerkrigen på 1960-tallet resulterte i tyrkiskkypriotiske enklaver der befolkningen led og ble utestengt fra republikkens utvikling. Dette nevnes ikke i greskkypriotiske historiebøker. Der borgerkrigen nevnes, fremstilles den som en voldelig periode ledet av tyrkiskkyprioter, med greskkyprioter som ofre.
Sannheten er mer nyansert: Begge sider var ofre for grusomme handlinger i denne perioden. Tyrkias invasjon i 1974 er hovedemnet i undervisningslitteraturen på greskkypriotisk side, og den er ment å vise tyrkernes ondskap.
Tyrkiskkypriotiske historiebøker, derimot, fremhever Det osmanske rikets erobring av øya fra Venezia i 1571 som den greskortodokse kirkes redning. Det 300 år lange osmanske herredømmet karakteriseres som tolerant.
Der synet på Kypros som en gresk øy står sentralt i den greskkypriotiske historieundervisningen, blir øya her framstilt som en geografisk forlengelse av Anatolia. Det meste av fokuset på pensum ligger på perioden 1963-1974. Bøkene går detaljert gjennom lidelsene til tyrkiskkypriotene i denne perioden, og selv i barneskolelitteraturen blir volden grafisk beskrevet.
Nord-kypriotiske historiebøker beskriver greskkypriotenes handlinger som "de mest grusomme og barbariske verden har sett på lenge." De utelukker at greskkypriotene også led. Tyrkias invasjon i 1974 beskrives som en fredsoperasjon, heller enn en invasjon. Operasjonen anses som nødvendig fordi historien beviser at befolkningene ikke kan leve sammen i fred.
Begge sider bruker historieundervisningen til å forsterke tanken om at grekere og tyrkere er uegnet til å sameksistere, at den fysiske delingen av øya er nødvendig. Begge siders historieundervisning er etnosentrisk og viser at det kulturelle forholdet til moderlandene overgår en felles kypriotisk identitet. Konflikt fremstilles som øyas historiske drivkraft, og brukes som bevis på at grekere og tyrkere er historisk bestemte fiender.
Det er paradoksalt at EU, som i 2004 innlemmet Europas lengste vedvarende konflikt, Kypros-konflikten, mottok Nobels fredspris i 2012. Kypros står som et eksempel på hvordan historiefagets misbruk skaper en oss-dem dikotomi. Lite har blitt gjort fra EUs side for at Republikken Kypros skal oppfylle Europarådets anbefalinger for å unngå dette.
Av Helge Jensehaugen, masterstudent i historie ved Ui © Kureren
|
Utskriftsversjon
